Sammenlignet med Hellas har Norge bare en mediekrise på papiret.

– Vi er konkurs, sier Takis E. Spiliopoulos oppgitt.

Ikke i bokstavelig forstand, skjønt det spøkelset også har rammet enkelte nyhetsmedier. Den erfarne journalisten, spaltisten og tv-personligheten sikter til en demokratisk kollaps i den greske offentligheten. I to timer sitter han foran meg på en café i Athen og tegner opp en medievirkelighet så beksvart at den får gotiske dommedagsscener til å framstå som et all-inclusive-opphold på Kos.

Dynamikken er som i Norge; fallende opplag, sviktende annonseinntekter, usikre digitalinntekter. Men legg en økonomikrise på toppen og skjermen går i svart. Fra 2009 til 2012 mistet avisene 50 prosent av leserne, fra 2012 til i dag ytterligere 60 prosent. Fallet i annonseinntekter har vært enda større. Søndagsavisene, som tradisjonelt står sterkt i Hellas, hadde i 2009 et samlet opplag på 1,3 millioner eksemplarer – i dag er tallet 320 000. Seriøse aviser har nå et samlet opplag på 70 000 eksemplarer. I hele landet.

Det er mindre enn én prosent av den voksne befolkningen. Jeg sjekket alle opplagene en tilfeldig mandag i begynnelsen av september. Da solgte Ta Nea – landets største avis, som hadde et opplag på et par hundre tusen på 1990-tallet – nøyaktig 13 730 eksemplarer.

– Se rundt deg, sier Takis og peker på de andre gjestene i cafeen.

– Hvis det er 100 gjester her, er det altså bare én av dem som gidder å bruke en euro per dag for å lese en ordentlig avis. Skjønner du? Noe er fundamentalt galt, sier Takis og rister på hodet i to minutter.

Takis E. Spiliopoulos har hatt sine egne nyhetsprogrammer på tv og radio, vært spaltist i de største avisene og vært redaktør for flere magasiner. Han hoppet av for et par år siden, da han så hvilken vei det bar. Nå driver han med utleie av luksushus til rike russere. Men mer relevant: Han er del av et initiativ for å skape en ny vår i den greske medieoffentligheten. Gruppa ”Open media” består av 600 pressefolk. Takis leder gruppa som skal lage en ny vær varsom-plakat. Det er derfor han har bedt om å få treffe meg. Norge, sett fra Athen, framstår som en redningsplanke.

Han tror ikke sine egne ører når jeg forteller om pressestøtten.

– Avisene bare får penger av myndighetene, uten å måtte yte noe tilbake? Det er utenkelig her. Hvis en avis får penger, er det for at de skal skrive pent om partiet som for tiden har makt, sier han.

Pressens faglige utvalg? Sjokk og vantro.

– Et slikt uavhengig organ finnes ikke her. Vi har en journalistforening, men medlemmene beskytter sine privilegier. De lar ikke nettjournalister bli medlem, for de betraktes ikke som journalister, forteller Takis.

Momsfritak? Vel, i Hellas må alle publikasjoner betale sju prosent. Abonnementsaviser? Nei, i Hellas må du gå til kiosken for å lese dagens nyheter. Medietilsyn? Ha-ha.

Samrøre mellom politikere, forretningsfolk og medieeiere – ”the triangle of sin”, som Alexis Tsipras kalte det da han var i opposisjon – er blitt verre de siste årene i Hellas. Undersøkelser viser at leserne mener avisene er i lomma på forretningsinteresser og politiske partier. Systemet er ”middelaldersk”, ifølge Takis. De få gjenværende journalistene får sin svært reduserte lønn utbetalt et halvt år forsinket, og skriver énkildesaker med venstrehånda. ”Undersøkende journalistikk” bedrives ikke, enhver journalist frykter for sin stilling og sin stand, og faget har mistet all troverdighet. Nettavisene produserer ikke nyheter, men siterer andre aviser og tv.

 En undersøkelse fra april viste at halvparten av de spurte var enig i uttalelsen ”vi har demokrati i teorien, men ikke i praksis”. I sin rapport i fjor fastslo Freedom House at ingen land i verden har opplevd et så dramatisk fall i sin pressefrihet som det Hellas har gjort de siste fem årene. Omtrent samtidig dumpet Reporters Without Borders Hellas ytterligere ned på sin liste, slik at Hellas siden økonomikrisen har falt hele femti plasser på lista. Nå ligger Hellas på 89. plass – desidert verst i Europa. Norge er på topp sammen med de andre nordiske landene.

”Hvis ikke dette er krise, så vet jeg ikke hva”, uttalte NJ-leder Thomas Spence i slutten av august. Og han har rett, naturligvis – sammenlignet med tidligere. Og det er kjipt for ansatte som mister jobben. Men hvis man sammenligner Nord-Europa med Sør-Europa, bor vi i et medieparadis. Bruker vi ”krise” om begge tilstandene, mister vi proporsjonene. I best fall framstår vi som nærsynte, i verste fall totalt blinde. I enda verre fall: Vi selvprofeterer oss til døde.

Lærdommen fra det ”middelalderske” Hellas er at det ikke nødvendigvis er enkeltstående aviser eller medarbeideres bortfall som truer mediemangfoldet, det er mangelen på uavhengige institusjoner, offentlige støtteordninger, kollektiv vilje til fornyelse, pressefrihet, kvalitetsjournalistikk og publikums tillit. Alt dette har vi, faktisk, og det må vi hegne om – ikke dra med oss i svartmalingsdragsuget. Ja, det går ad undas. Men det kunne vært mye verre. Bare spør Takis.

published at http://bestilling.morgenbladet.no/index.php?step=1&ca=August16-web

Stian Bromark er ansvarlig redaktør av Agenda Magasin.
Han har bakgrunn fra avisene Ny Tid, Dagbladet og Dagsavisen, blant annet som kulturjournalist, kommentator, bokanmelder og debatt- og kommentarredaktør. Bromark har også jobbet som forlagsredaktør i Cappelen Damms dokumentaravdeling. 

Han har skrevet sju sakprosabøker, deriblant “Frykten for Amerika” (med Dag Herbjørnsrud), som ble nominert til Brageprisen i 2003, og 22. juli-boka «Selv om sola ikke skinner» (2012), som er oversatt til engelsk. 
Den siste utgivelsen er “Hjemreiser. Arven etter folkeutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia”, som utkom våren 2016.
Stian Bromark har studert litteraturvitenskap, idéhistorie og skjønnlitterær skriving ved forfatterstudiet i Bø.